Lydighetskurs med Christa Enquist og Jessica Svanljung

Finnene reiser rundt i verden med sitt landslag og viser oss stadig bedre og bedre prestasjoner i store mesterskap. Jeg har fulgt lydighets VM i 2009, Nordisk i 2009 og VM i 2010 og som så mange andre så har jo også jeg lurt på hva disse ekvipasjene driver med der borte i de tusen sjøers land. Når jeg nå fikk muligheten via Lillian og Erik Brenden til å være med på kurs med to av disse fantastisk flinke og proffesjonelle utøverne så var det bare å kline til. Stikkord fra kurset, som også føltes som to streker under svaretfor meg var: Hunder er svart/hvite, – finnene er ekstremt pirkete, sørger for at hunden kan, gir hunden mange repetisjoner, korrigerer mildt uønsket adferd når de er helt sikker på at hunden kan, er opptatt av å hjelpe hunden til riktig adferd om den ikke forstår, deler opp øvelser, lærer hunden virkelig å høre etter, at det blir kastet en apportbukk betyr ikke nødvendigvis at hunden skal løpe etter den. Det kan like gjerne være at man skal ta en helt om holdt. De unngår mange uønskede adferder fordi de planlegger f.eks det at hunden spytter ut apportbukken for tidlig i avleveringen ved at de veldig skjelden tar apportbukken fra hunden, de unngår da programeringen og hunden lærer seg heller ikke tyggingen når den nærmer seg fører i forventning om at belønning kommer. De er helt råe på kvalitetssikkring av ALLE momentene, men det blir for langt å skrive om her. Se på filmene som kommer i løpet av de neste dagene….

Takk til Christa (koulutusteamvip@gmail.com) og Jessica (jessica@gumbostrand.fi) for ny inspirasjon til videre trening!

Apportdirigering – hva om hunden går til feil apport??

Kort video med mye informasjon. Her er Christas forslag til løsning. Få med deg detaljene!!

Fort gjort å bli valpesyk..

Norgesmestere i lydighet 2010

Norgesmesterskapet i lydighet gikk av staben første helgen i juni, så man får si bedre sent enn aldri, men her er årets norgesmestere:

Maja’s siste dag

Jeg gråter for deg…..

VM i Herning 2010 – Oppvisning i lydighet

Pluto har oppvisning i den store ringen sammen med to av valpene sine

Jeg mener ikke at vi skal være hunder..

Men det kan da ikke skade å lære litt av dem likevel. Her er det Farkas som skal ha en valp til å legge seg ned så han kan lukte på henne.

Hvorfor gjøre det enkelt når man kan gjøre det vanskelig? Nei nei det var jo ikke sånn

Hvorfor gjøre det vanskelig når man kan gjøre det enkelt,sånn var det! Det enkle er ofte det beste.

Etter en periode med litt mye annet å tenke på har det ikke vært noen inspirasjon til å hverken blogge eller filme, men nå…

Kunstgress i Kløftahallen

I dag har vi hatt dugnad for å legge kunstgress i Kløftahallen. Vi kom halvveis og vi fortsetter i morgen. Om ikke dette blir de fineste fasilitetene for å trene hunder både sommer og vinter så vet ikke jeg.

Jeg og Farkas – NKK Kristiansand 9.mai 2010

Det begynner å se ut som om treningen vi har gjort siden siste konkurranse begynner å sitte. Farkas virket mye tryggere på de fleste øvelsene denne gangen. Det merkes for meg veldig godt på fri ved fot, det er veldig behagelig å gå med han til tross for at dommerne mente å se at han klenget?! Forflyttningene som  vi har trent ganske mye på trenger fortsatt oppmerksomhet. Det kom et par små pip mellom et par øvelser som jeg gjorde han oppmerksom på, men ellers var det behagelig stille. Dobbelt kommando på innkallingen fra ruta og på et moment i avstands kommanderingen anser jeg for å være bagateller, men likevel, det er det som etterhvert skal blir prikken over i’en så det må vi få bort. Det kan høres og kjennes ut som om treningen vi har gjort i forhold til lyd har så langt har gitt resultater. Vi fortsetter derfor å ha fokus på ro og struktur. Vi nådde allerede denne konkurransen målet vårt for denne sesongen om å gå uten noen nuller, samt å oppnå 1.premie.

Gå pent !!!

Klikkertrening eller kanskje ikke?

Jeg har opp i gjennom årene hørt, lest om og sett mange forskjellige måter å forsøke å lære hunder å gå pent i bånd. I disse klikkertrener tider skal man trene positivt og vi har hørt at det er det mest effektive. Når jeg kjører forbi hundeeiere som er ute på tur ser jeg at de stopper og venter, stopper og venter gang på gang på gang.  Det er godbiter og ros for hvert skritt, men hunden trekker likevel i båndet. Og så har du det helt motsatte der det nesten blir begått overgrep mot hunden i et forsøk på å få den til å «gå pent». Misforstå meg rett, jeg er tilhenger av klikkertrening, men ikke til alt, alltid, så jeg sier ja takk begge deler. Jeg skal ha autoritet som leder, og det får jeg i min «flokk» bl.a gjennom å ha kontroll over hundene når vi går på tur. Nå er det flokkens nye medlem, lille Maja’s tur til å lære litt om livets realiteter. Før videoen ble spilt inn hadde vi dagen før hatt en økt på ca 10 minutter der vi hadde trent på det samme.

Takk til Hilde Hov for filming. (håper du er varm på fingrene igjen)

På rekke og rad

Maja begynner å ligne på en schäferhund, samme stil og farge. Bare det ene øret som mangler nå.

Den som gir seg er en dritt!!

Jeg snakker om lyd i LP treningen.

Kanskje en av de største utfordringene i lydighetstreningen. Nå har vi jobbet livet av oss for å gjøre LP treningen så lystbetont som mulig for våre firbente venner og hva er takka? Jo lyd – i ren glede og forventning så kommer ofte piping og bjeffing, de koker nesten over av begeistring med alt det morsome vi steller istand til dem. Og Farkas, schäferhunden min er ikke noe unntak eller er han det?

Utfordringen jeg sto ovenfor var som følger: Inntil Farkas var ca 2 år så var ikke lyd i treningen et problem, og jeg vet egentlig ikke når det ble det heller. Saken er at en dag var lyden i treningen et faktum. Og jeg hadde ikke registrert at vi var på tur inn i et kjempeproblem!? Etter sporadisk, uten å ta problemet på alvor, hadde fy’et, nei’et og hysj’et  en stund så bestemte jeg meg for å ta problemet på alvor. Dette fordi om en hund har lyd i den grad som Farkas etterhvert hadde så ville han ha vært ferdig som LP hund, men: Den som gir seg er en dritt!!

Det var ikke med lett hjerte jeg tok beslutningen at jeg ville korrigere bort lyden, ikke med fysisk ubehag, men å snakke til han med «overbevisning». Og det fungerte. Flott! Og historien kunne ha endt der, men det gjorde den som du kanskje skjønner ikke.

Lyden ble borte sammen med arbeidsgleden. Min flotte arbeidsglade schäferhund ble plutselig ukonsentrert og usikker i øvelser han tidligere hadde utført med glede. Dette fordi jeg hele tiden stoppet han i øvlsene om han hadde lyd, i tillegg til at jeg snakket hardt til han. Nå MÅTTE jeg i tenkeboksen.

Jeg måtte grave dypt i kunnskaps databasen for å komme med noe som lignet en plan. Og løsningen var like enkel som den er genial og velkjent. Adferd styres av den konsekvensen den får:  Lyd = ingen belønning. Det er jo enkelt, eller?

Punkt 1, jeg ville ikke avbryte øvelsene selv om han hadde lyd, dette fordi han blir usikker når jeg avbryter hele tiden. Han skulle få gjennomføre øvelsen, men jeg ville ikke belønne om han hadde lyd.

Punkt 2, hvis det kom lyd før øvelsen så tok jeg han tilbake til det punket der vi hadde startet å gå, hver gang. Om det så var utenfor banen.
Skjønner du, null toleranse for lyd, uansett. «Kommer det lyd så bringer det deg lenger vekk fra belønning, ikke nærmere» var mitt budskap til Farkas

Jeg plukket ut to øvelser som jeg visste jeg var garantert å få lyd og bestemte meg for å jobbe med å få disse lyd frie. Momentene jeg valgte
var apportering over hinder der lyden kommer allerede når jeg kaster apporten og ut  til kjegla.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hentet den apporten tilbake før det kom en gang der det ikke var lyd. For å gjøre en lang historie kort, Farkas fikk etterhvert hoppe veldig mange ganger, sikkert 40 (hindret hadde ikke mer enn 3 planker) , med lyd før den første repetisjonen uten lyd var et faktum og gjett om han fikk belønning. Til sammen, med pauser var han nok 60 ganger over hinderet på samme dag. Det tok litt tid i begynnelsen for han å forstå, men etter den første som var vellykket gikk det bare bedre og bedre. Akkurat det samme gjorde jeg på kjegla, men der brukte han ikke på langt nær så lang tid.

Neste økten vi hadde så var antallet gått ned til 10 rep med lyd, etter den første som var vellykket var det stille, og stille var det også på kjegla, WoW!
Denne økta fikk jeg jobbe mye med startene f.eks ut av buret, fra at jeg hadde lagt han ned og ropte på han så kom det lyd. Jeg var konsekvent og gikk hver gang tilbake til utgangspunktet. Alt i alt var denne økten 80 % bedre enn den første.

Tredje økten, ja er det noen som tror meg når jeg sier at Farkas ikke hadde  en eneste lyd? Sikkert ikke, men jeg har vitner 🙂

Ball eller ikke ball?

En ting jeg vil nevne til slutt har med belønningen å gjøre. Jeg har diskutert med mange av mine hundetrener kollegaer dette med belønning og lyd. En oppfatning er at om hunden er for opptatt av ballen og motivasjonen er for høy så kan den frembringe lyd og mitt spørsmål blir da: Er det sant? Den letteste løsningen er jo å ta bort ballen i treningen, men slik jeg ser på det så blir det bare å ta fra hunden og deg den beste muligheten dere har til virkelig å lykkes. Jeg tror problemet er de kriteriene vi har eller ikke har i treningen er det som er det egentlige problemet.  Jeg vet ikke det hele og fulle svaret på det, men det jeg nå vet er at Farkas jobber hardere for ballen enn noe annet og  han er til og med villig til å holde kjeft for å få den. Ansvaret er 100% mitt for ikke å gi han den ballen når han har lyd, ikke litt lyd, ingenting, nada, null, det skal være stille, helt stille, hysj,, hysj, hysj, og vær så snill, når du trener, ikke vær sint, vær konstruktiv.

Maj-Britt

Vinner av Elite klassen i Flatebyhallen 2010

Maren Teien med Amira 291 poeng

Nr. 2 i Elite klasse i Flatebyhallen 2010

Hege Johnsen med Gustav – 289 poeng

Hege er en hundefører som jobber hardt og utrolig målrettet med hunden sin. Hun har tatt på alvor at hun har en ekstremt følsom hund med de utfordringer det gir henne som hundefører, men det ser ut som om dette har blitt deres styrke istedet for som man kanskje skulle tro deres svakhet. Det var derfor ekstra morsom å se dem lykkes i ringen på søndag. Gratulerer!

For de av dere som ikke kjenner dem fra før – følg med denne ekvipasjen, dette kommer til å bli bra!

Solgunn og Pluto Flatebyhallen

Solgunn og Pluto gikk et veldig bra stevne i dag, ikke lyd på «fri ved fot» og alt så ut til å gå veien, men dessverre snek det seg en labb på utsiden av ruta som ga en null og da var det hele egentlig over. Bedre lykke neste gang!

Jeg og Farkas i Flatebyhallen

Grei gjennomkjøring, det blir endel feil, men ingenting som ikke kan rettes. Han ble litt for tent i den siste delen og «låste» seg litt ( vi hadde lekt endel og kastet  ball før vi gikk inn i ringen og da glemmer han å tenke på hva han egentlig skal gjøre).  Det ble helt tydelig for meg at vi nok har trent for lite på hele øvelser og det har vi tatt tak i allerede i dag.  Tiden er inne til å sette ting ordentlig sammen, ungdoms skolen er ferdig, nå skal jobben gjøres!  Når det gjelder lyd så var det veldig lite og  nesten ikke hørbart for andre enn meg tror jeg. Jeg er noen erfaringer rikere så alt i alt var dette en bra dag.

Maja – the terrorist

Og morgenstund har hvertfall ikke gull i munn, i munnen er det noe langt annet. Bli med på den første timen etter at vi sto opp i dag. Og til alle som egentlig ikke unner meg en rolig kopp kaffe om morgenen så kan jeg si at skadefryd er også en fryd – kos dere!

Fra null til Elite? Et sted skal man starte..

Nytt tilskudd til flokken – Hils på Maja